søndag 3. desember 2017

Angsten (s) Rammer

Er det en form for sosial angst som gjør
at selv de sjeldne og veldig ekte og gode viktige
menneskemøter er noe jeg ikke lenger stoler på
å mestre uten å fylle dem opp med «yttre gjøremål».
Slike menneskemøter har det leie ved seg at de er
over lenge før jeg ønsker det.
Hvordan motparten i slike møter opplever det vet
jeg ikke men det er av de ting i denne verden jeg
er mest nyskjerrig på.
Kanskje det er bare jeg som har dype sår og derfor
er så destruktiv i forhold til slike sosiale relasjoner?
Jeg tror ikke det er slik, for jeg tror de fleste har dype sår i dette feltet.
Jeg er ikke redd for stillhet med andre, men jeg har
angst eller usikkerhet i forhold til å gjøre noe med
andre som ingen egentlig vil gjøre.
Angst for at smil kan være en del av et skuespill-
ett hvor den aktivt smilende også er tilskuer til sin egen rolle i spillet.
Noen syntes ærlighet om følelser er slitsomt og
at teatermenneskemøter derfor er å foretrekke.
Jeg kan forstå at ærlighet kan være slitsomt men
jeg syntes teatermenneskemøter er veldig triste og
at det etterpå blir et tomhetsdragsug nær sjelen.
Det er kanskje mulig å både være ærlig og å spille teater?